Close

Valg basert på (innbilte) forventninger

(Teksten er tidligere blitt publisert hos Well Behaved Daily)

På et tidlig tidspunkt var jeg mer eller mindre overbevist om hva det var jeg skulle. Yrket var ingeniør. Akkurat som pappa. (Ja, jeg vet. Jeg er ei pappa-jente!)

Jeg leste ordene igjen, og igjen. Bare en siste sjekk nå før jeg skriver under, og sender kontrakten avgårde. Etter samtlige mail frem og tilbake hadde jeg funnet frem til en bolig i Trondheim der jeg skulle bo. Jeg skulle leie et rom på 10 kvm i et kollektiv i sentrum med fine folk. Gud så spennende! Året var 2014, og kommende høst skulle jeg studere datateknologi ved NTNU.

Der satt jeg. Et ordentlig ubehag kom over meg. Kvalm. Magesmerter. Hva skjedde?

Hadde jeg spist noe jeg ikke tålte? Kanskje jeg var blitt smittet av noen av barna på jobben? (På det tidspunktet jobbet jeg som assistent på min tidligere barneskole).

Det var verken det ene eller det andre. Jeg gjenkjente følelsen. Det var den samme følelsen som jeg hadde hatt da jeg på et tidligere tidspunkt gjorde feil valg. Avgjørelsen som jeg sto overfor var ikke riktig. Jeg var ikke klar for Trondheim.

Veien blir til mens man går

Valget falt i stedet på Oslo, og jeg gikk fra femårig master til å nøye meg med en bachelor i informatikk; design, bruk og interaksjon. Som et utgangspunkt (som jeg valgte å si).

Informatikk er slett ikke bare. Det er krevende. Særdeles krevende.

Jeg prøvde, prøvde og prøvde, men jeg fant ikke motivasjonen jeg trengte. Det var mye spennende! Jeg synes det er fantastisk fascinerende, og jeg skulle på mange måter ønske at jeg hadde evnen til å lære meg mye mer av det ordentlig.

Da jeg etter et år bestemte meg for å velge noe ganske annet, hadde jeg gått mange runder med meg selv. Turte jeg? Hva ville de rundt meg tenke og mene?

Nok for være nok. Hverken du eller jeg kommer til å komme oss noe sted dersom ethvert valg alltid må kryssjekkes med alle mulige, for så å avgjøre om det er den rette avgjørelsen for DEG.

Jeg gikk fra universitet til Høyskolen Kristiania (tidligere Markedshøyskolen), og jeg må egentlig si meg ganske så fornøyd med det.

Hvor ender jeg opp tilslutt? Det vet jeg ikke, og det er greit! For det handler ikke bare om «slutten», men vel så mye om veien som tar oss dit.

Underbevisstheten tok styring

Det er rart med det. Gjennom oppveksten sa jeg aldri; «jeg skal bli ingeniør!» Når jeg ble spurt om hva jeg kunne tenke meg å jobbe med, så sa jeg alltid nølende: «Jeg vet ikke, egentlig.. Kanskje, neeh, nja. Hmm. Vi får se!»

Men da jeg på videregående sto overfor valg av fag var jeg ikke i tvil. Jeg ville ikke risikere å lukke noen dører. Realfag var et must.

Uten at noen hadde fortalt meg hva jeg skulle, så er det helt klart at man påvirkes av de man omgås med; både familie og venner, men også lærere.

Om det var fordi pappa var ingeniør (storebror også) at jeg skapte meg et bilde av at jeg skulle følge i de samme fotsporene. Det vet jeg ikke. Men høyst sannsynlig.

Det er viktig å understreke at ingen noen gang har fortalt meg hva jeg må og ikke må. Jeg har vært heldig. Uansett hvilke valg jeg har foretatt meg, så har jeg fått støtte. Det har seg derimot slik at jeg, som veldig mange andre, har tatt (og tar fortsatt) valg basert på hva jeg tror at andre mener at jeg bør. La oss kalle det innbilte forventninger.

Evig takknemlig

Når alt kommer til alt, så er jeg veldig takknemlig. Jeg har lært og erfart, og jeg ville faktisk ikke vært foruten. For hadde det ikke vært for at jeg gjorde som jeg gjorde, så hadde jeg ikke vært på rett sted til rett tid, og jeg ville ikke fått anledning til å møte de menneskene jeg har møtt.

På videregående, for eksempel, lærte jeg meg fysikk av tidenes lærer, Hanne Dokka. Jeg har aldri opplevd maken hverken før eller etter. For ei dame!

På universitet møtte jeg skjønne mennesker som jeg har kontakt med den dag i dag, og på Høyskolen Kristiania har jeg kommet i kontakt med mennesker og fått muligheter som jeg ikke visste fantes.

Finn din definisjon på suksess

Når det kommer til valg av utdannelse (og andre ting også for så vidt) som baseres på andres forventninger, innbilte eller ikke, så tør jeg påstå at det kan bli krevende å oppnå suksess.

Hva er suksess tenker du kanskje? Det er sikkert individuelt, men suksess for meg er: Å ha det bra med seg selv; å ha evne til å sette pris på den man er og det man har.

Mange ser på suksess som noe man oppnår ved å ha gjort noe, kanskje helst også noe som andre ser på som stort og unikt. Tidligere var det også slik jeg definerte suksess. Men dette har endret seg noe. Suksess er for meg i dag noe man utretter ved å ta de riktige valgene for seg og sitt. Altså ikke basert på andres preferanser. Det handler om å finne sin vei, være engasjert og ikke gi seg, også ikke i vanskelige tider når ting går en imot. I tillegg vil jeg si at suksess handler om det å være åpen, inspirere og motivere andre ved å dele kunnskap med utgangspunkt i egne erfaringer.

Hvilke (innbilte) forventninger har du til deg selv? Og hva er din definisjon på suksess?

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *